«PBL skal bidra til å øke kvaliteten og verdiskapningen i medlemsbarnehagene, til beste for barn, foreldre/foresatte, ansatte, eiere og samfunnet for øvrig.»
Dette er PBLs formålsparagraf. Ordene som er valgt, er selvfølgelig ikke tilfeldige. Det er heller ikke rekkefølgen på dem.
Økt kvalitet og verdiskapning er de første nøkkelordene. Det sier noe om ambisjonene på vegne av sektoren. Det sier noe om samfunnsoppdraget.
Og når vi omtaler hvem økt kvalitet og verdiskapning skal være til beste for, kommer barna først – og deretter deres foreldre/foresatte. Sånn skal det alltid være.
For i PBL skal barna alltid komme først. Det er dem barnehagene er til for. Og vår viktigste jobb – det gjelder både medlemsbarnehagene og PBL-organisasjonen – er å bidra til å skape høykvalitetsbarnehager, til beste for barna.
Nest høyest i vår prioritering kommer familiene til barna. Deres plass som nummer to – foran både ansatte og eiere – burde være like åpenbar som at barna kommer først. For dersom medlemsbarnehagene ikke leverer tilbud i tråd med barnas og familiens behov, vil mange foreldre og foresatte velge andre barnehager for sine barn.
Slik kunne jeg fortsatt beskrivelsen av prioriteringene i PBLs formålsparagraf. Men jeg stopper der, for vi er allerede kommet til poenget. Som er:
Det er en helt grunnleggende forutsetning for eksistensen til private barnehager at barn og familier har behov for dem – og at foreldre kan velge dem.
Som dere alle vet, har private barnehager i hovedsak bare to inntektskilder: Foreldrebetaling og tilskudd. Begge disse er direkte utløst av at familier søker og blir tildelt plass i barnehagen.
Uten disse inntektene er det kroken på døren – uansett hvem du representerer.
Dersom familienes rett til å velge nettopp din barnehage settes i spill, er det derfor stor grunn til bekymring. Det er da jeg får assosiasjoner til den kjente tekstlinjen fra Dumdum Boys-låten Splitter Pine: «Hold deg våken, nå skjerpes greiene!»
I januar 2023 offentliggjorde regjeringen sin nye barnehagestrategi, kalt «Barnehagen for en ny tid». I et 54 sider langt dokument skisserer regjeringen hvordan den vil legge til rette for at «alle barn i Norge skal få mulighet til å ta del i barnehagefelleskapet, og at kvaliteten i barnehagene skal bli bedre og mer likeverdig over hele landet».
Det er ikke vanskelig å være enig i målet. Det stiller vi oss 100 prosent bak.
Problemet oppstår når regjeringen ønsker å ta i bruk virkemidler som åpenbart vil ha helt motsatt effekt.
For det er meningsløst å snakke om høyere og jevnere kvalitet for alle barn og barnehager hvis man samtidig åpner for mer forskjellsbehandling. Og det gjør regjeringen i sitt dokument.
I strategien peker regjeringen blant annet på det den oppfatter som kommunenes behov for «demokratisk styring og kontroll med barnehagesektoren». Her heter det:
«Skal vi oppnå disse ambisjonene må (…) kommunene ha styringsrett når det gjelder godkjenning av barnehager, opptak, dimensjonering og kapasitet.»
Denne setningen kan virke tilforlatelig, men er intet mindre enn et frontalangrep på foreldres rett til å velge barnehage for sine barn. For den gir kommunene et verktøy til å kunne fylle plasser i kommunale barnehager, gjerne på tvers av behovene til familiene som søker om barnehageplass.
Dette setter utviklingen av kvalitet og mangfold i sektoren i fare. Det setter i fare alt det fantastiske dere i medlemsbarnehagene har skapt opp gjennom årene. Og det setter hele eksistensgrunnlaget for private barnehager i spill.
For i realiteten ønsker regjeringen å gi kommunen rett til å legge ned plasser i din barnehage i de tilfellene dette føles bekvemt for lokalpolitikerne.
At det i forlengelsen av setningen om styringsrett, heter at «private barnehager må ha reell medvirkning i disse beslutningene», betyr ikke noe annet enn at du skal ha rett til å protestere før kommunen svinger øksen over virksomheten din. Så lenge kommunene har styringsretten, er det kommunen som har siste ordet. Ikke foreldrene. Ikke barnehagene selv.
Kampen for at foreldre fortsatt skal ha uinnskrenket rett til å velge blant ledige barnehageplasser for sine barn, og kampen for at ukloke politiske avgjørelser ikke skal få sette utviklingen i sektoren tilbake med flere tiår, er blant de viktigste private barnehager har stått i på veldig lenge. Og den kampen er nå i gang.
PBL vil her representere nesten 2.000 barnehager med 106.000 barn og mellom 150.000 og 200.000 foreldre og velgere, i mer enn 200 kommuner.
Det er et godt utgangspunkt for påvirkning. Men ingenting kommer av seg selv.
Derfor gjør dette spørsmålet også inngangen til årets landsmøte ekstra spennende. For her handler det blant annet om hvem som skal sitte i styret for PBL de to neste årene, og hva slags mandat medlemsbarnehagene skal gi styret og administrasjonen.
Denne prosessen håper jeg at flest mulig av dere medlemsbarnehager ønsker å ta del i.
Derfor gleder jeg meg veldig til å møte dere alle, enten dere deltar fysisk eller digitalt, til gode og nyttige diskusjoner på årets landsmøte.
Sammen skal vi gjøre et solid stykke arbeid – til beste for barn, foreldre/foresatte, ansatte, eiere – og samfunnet for øvrig.
Jørn-Tommy Schjelderup
administrerende direktør